Spesialprosess - saker etter barneloven

Saker etter barneloven, gjelder saker om farskap, barnefordeling, og rett til samvær.

Den som mener at han er far til ett barn kan selv reise sak for tingretten, for å få fastsatt farskapet. Reglene i barneloven legger da opp til en enklere behandling og det vil normalt ikke være nødvendig å la seg bistå av advokat (se barneloven kap. 4). Etter at tingretten har mottatt kravet om å få fastsatt farskapet, kan retten vedta å granske blodtypen eller andre arvemerker hos moren, barnet og hver mann som er part i saka. Partene blir da normalt pålagt å ta blodprøver som igjen vil bli brukt som grunnlag for å få fastslått farskapet.

I slike typer saker legger barneloven opp til at kravet kan behandles skriftlig uten at det nødvendig for partene å møte opp i retten for hovedforhandling når en DNA-test enten utpeker en mann som far eller viser at han ikke er far til barnet.

I barneloven finnes også regler for behandling av tvister som gjelder foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og spørsmål om samvær.

I disse sakene rettes det særlig fokus på hva som er best for barnet, og partene og deres eventuelle advokater skal med dette for øye, forsøke å se om det er mulig å oppnå enighet. Loven setter også vilkår om at foreldre med felles barn under 16 år, må møte til mekling før saken bringes inn for tingretten. Denne meklingen foregår utenfor retten – vanligvis på familievernkontoret eller hos særskilt autorisert mekler. Dette gjelder både i saker som gjelder foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og saker om samvær. Det er en forutsetning for å reise sak for tingretten at den som reiser sak kan fremlegge meklingsattest.

Retten vil også i slike saker se om det er grunnlag for at foreldrene kan komme til enighet. Det vil normalt gjennomføres flere møter i retten, hvor det trekkes inn en sakkyndig, vanligvis en psykolog, som bistår for å få til en eventuell løsning mellom partene. Det kan også avtales forsøksordninger frem til en satt dato, hvor foreldrene eventuelt møter i retten igjen for å vurdere hvordan ordningen har fungert. Mens denne prosessen pågår, vil den sakkyndige vanligvis foreta hjemmebesøk hos partene.

Oppnås det ikke noen avtalebasert ordning, avgjøres saken ved dom etter hovedforhandling. I forkant av dette foretas det vanligvis en utredning av sakkyndig.

Parter som ikke har fri rettshjelp, må selv betale for utredningen fra den sakkyndige. I den perioden det arbeides med å få til avtalebaserte ordninger gjennom saksforberedende møter, dekker imidlertid staten utgiftene til sakkyndig.